-
Galleri Golsa har gleden av å presentere et intervju mellom Evelina Hägglund og Yves Scherer. Yves, som introduserte Evelinas arbeid til vårt galleri, utforsker hennes rike personlige historie, kunstneriske reise og de dype temaene som preger hennes praksis. Denne innsiktsfulle samtalen undersøker Evelinas erfaringer og hennes tilnærming til samtidskunst.
---
**Yves Scherer (Y):** Du har en veldig interessant personlig biografi. Kan du utdype litt her?
**Evelina Hägglund (E):** Jeg er datter av to baptistpastorer og vokste opp i betongforsteder på utkanten av Stockholm, hvor folk fra rundt 100 forskjellige land bor. Disse forstedene er steder hvor ingen egentlig har røtter, enten fordi de flyttet til Stockholm for jobb eller kom som innvandrere. Da jeg var rundt 12, skilte foreldrene mine seg, konverterte til lutheranisme og begynte til slutt å jobbe som pastorer i den svenske nasjonalkirken. Jeg er selv ikke religiøs og har ikke vært det siden jeg var barn.
*Sett inn bilde 1: Barndomsbilde av Evelina i Stockholmsforstedene.* (Bildetekst: Evelina Hägglund i sitt barndomshjem i forstedene til Stockholm.)
Mine tenåringsår var rotete. Jeg skulket mye fra skolen. For å få en ny start, dro jeg fra Stockholm for å reise til USA som 16-åring, alene og nesten uten engelskkunnskaper. Jeg bodde med en konservativ familie i Kansas i ett år. Etter USA flyttet jeg til Spania, lærte spansk og tilbrakte deretter tid i Latin-Amerika. Jeg bodde i Slovenia i fem år for å ta min BFA, og i Storbritannia i tre år for å ta min MFA ved Goldsmiths. For to år siden vendte jeg tilbake til Stockholm.
*Sett inn bilde 2: Evelina under sine reiser eller på en kunstskole.* (Bildetekst: Evelina under sine studier i utlandet.)
Livserfaringene mine har lært meg at det alltid finnes mer enn én sannhet og perspektiv. Etter å ha bodd i forskjellige land og snakket ulike språk, kan jeg si at det finnes en virkelighet før språk og identitet. Denne outsider-posisjonen er det jeg utforsker i arbeidet mitt – å være utenfor språk og kultur, noe som er vanlig i globaliseringen.
---
**Y:** Hvis jeg forestiller meg det mest perfekt elegante kunstrommet, ville det kanskje være noe som en Giacometti-skulptur og et Brice Marden-maleri, og jeg finner begge elementene mye i arbeidet ditt. Det er en slags videreføring av Modern Masters, men av en kvinne og med en helt egen følelse. Hvordan føler du om dette?
**E:** Jeg setter pris på den sammenligningen. Men jeg vil ta opp fiaskoen til både abstraksjon og figurasjon i det 20. og 21. århundre. I stedet for å gjenskape deres arbeid, lar jeg figurative og abstrakte elementer kollidere og sameksistere til noe nytt dukker opp. Målet mitt er å skape en fusjon som går utover tradisjonell abstraksjon og figurasjon, noe som ennå ikke har et navn.
Jeg setter pris på å lære fra historien. Giacomettis ferdigheter i å "fjerne fettet fra rommet" er relaterbare, til tross for hans kompleksitet. Vestlig kunsthistorie dreide seg mot abstraksjon etter andre verdenskrig for å skille seg fra heroisk figurativ skulptur knyttet til herskere og vold. Til tross for denne dreiningen har ikke abstraksjon forbedret verden. Jeg streber etter en ny fusjon av abstraksjon og figurasjon, noe større enn summen av delene.
*Sett inn bilde 3: Ett av Evelinas abstrakt-figurative skulpturer.* (Bildetekst: En skulptur av Evelina Hägglund som blander abstraksjon og figurasjon.)
---
**Y:** Personlig har jeg alltid hatt en sterk forbindelse til kunst, og et liv som føles asketisk, eller kanskje mer rudimentært, er et bedre ord, eller essensielt. Jeg finner mye glede i et enkelt liv og tror det er mye estetisk kvalitet i det. På en eller annen måte er det en nostalgisk forestilling jeg prøver å unngå i livet mitt, men livet pleide å være enklere, og hvis du drar til landsbygda, er det fortsatt. Og ofte er tingene vakrere der og virker mer meningsfulle. Spesielt fordi det er færre av dem, så hver oppfyller en virkelig hensikt og har ingen reservedel. Jeg er ikke helt sikker på om jeg går utenom tema her, men arbeidet ditt knytter seg veldig til denne følelsen i meg. Det er Art Povera-lignende på en måte, men det bruker også de mest grunnleggende eller essensielle materialene—leire, stål, grafitt, spiker—og ikke noen fancy moderne varianter av det. Tenker du ofte på fortiden? Eller hva får min uttalelse her deg til å tenke på?
**E:** Det er vakkert. Som deg er jeg ikke interessert i nostalgi eller ideen om at "det var bedre før." Arbeidet mitt er dagbokaktig, informert av mitt personlige liv og tiden jeg lever i. Når jeg tenker på fortiden, ønsker jeg en framtid å tro på. Jeg finner håp i å gjenvinne materialer fra moderniteten, forandre fortiden for å påvirke nåtiden. Arbeidet mitt reflekterer et ønske om en bedre verden, som ligger mellom mislykkede forsøk, visjoner og håp. Jeg er ikke bundet til spesifikke materialer; jeg bruker det jeg finner og det jeg har råd til.
*Sett inn bilde 4: Kunstverk laget av gjenvunnede materialer.* (Bildetekst: Et verk av Evelina Hägglund laget av gjenvunnede materialer.)
Søket etter mening driver menneskehistorien, og arbeidet mitt er ikke noe unntak. I en verden fylt med meningsløshet er arbeid som virkelig gir mening avgjørende.
---
**Y:** Følgende på det ovennevnte, tror jeg at arbeidet ditt er fundamentalt elegant og vakkert. Samtidig er det på en eller annen måte skarpt, nesten bokstavelig talt, hvis du tenker på spikrene eller metallet brukt til å binde skulpturene sammen eller armeringsjernene i seg selv. Er dette viktig for deg? Må skulpturen føles farlig, eller liker du bare råheten i materialet?
**E:** Jeg hadde aldri til hensikt at arbeidet mitt skulle føles voldsomt, men det absorberer omgivelsene sine. Gitt at vi lever i en verden der det å påføre smerte og skade fortsatt er utbredt, reflekterer arbeidet uunngåelig det. Så noen ganger fanger og holder arbeidet denne følelsen av vold, materiell.
*Sett inn bilde 5: Nærbilde av en skulptur med spiker og metallbånd.* (Bildetekst: Detalj av en skulptur av Evelina Hägglund som viser dens rå materialer.)
---
**Y:** En av grunnene til at jeg relaterer til arbeidet ditt er at det føles skulpturelt, selv om det er det du kaller en tegning eller også de realistiske portrettene. Eller kanskje det er mer noe jeg ville kalt materiell i motsetning til noe jeg ville kalt pittoresk eller med en illusorisk kvalitet. Som det handler om objektet i rommet og i verden og ikke en slags metafysisk dimensjon eller narrativ. Det er også ikke fancy, og det trenger ikke godt lys fordi det er materiell så solid og fra den virkelige verden, ingen sminke som blir utsatt for solen. Ser jeg dette riktig?
**E:** Jeg føler at distinksjonen mellom materiell kunst og pittoresk kunst, eller kunst med en illusorisk kvalitet, er viktig for samtalen vår. Du forstår korrekt at jeg tenker på alt arbeidet mitt som skulpturelt, som materiell. Hvordan noe ser ut er bare huden av det som tar plass. Bildet er det ytterste laget av en tilstedeværelse, og ærlig talt, ofte er det bare i veien, litt som en grense. Så jeg foretrekker å ikke håndtere bilder. Jeg liker det rått, ekte, fysisk.
*Sett inn bilde 6: Et verk av Evelina som fremhever dens materialitet.* (Bildetekst: Et verk av Evelina Hägglund som fremhever dens rå, materielle kvalitet.)
---
**Y:** På en eller annen måte føler jeg at vi har en lignende praksis, hvor flere uavhengige serier har sin egen utvikling og deretter blir kombinert i utstillinger. For meg er det vanligvis en eller to figurer eller karakterer som utstillingen er basert rundt—de er ofte forelsket i hverandre, eller det er et romantisk element—og så er det deres miljø