Too Long at the Fair: Fredrik Berberg, Lena Christakis, Olivia Drusin, Nick Farhi, Abby Robinson

Too Long at the Fair

02/02 - 04/03

Fredrik Berberg, Lena Christakis, Olivia Drusin, Nick Farhi og Abby Robinson

Kurator: Victoria Horrocks

Golsa er glade for å presentere "Too Long at the Fair", en gruppeutstilling som viser verk av Fredrik Berberg, Lena Christakis, Olivia Drusin, Nick Farhi og Abby Robinson.

Gjennom verkene til fem kunstnere presenterer "Too Long at the Fair" forskjellige indekser for virkeligheten. Hver kunstner viser et annet register av den samtidige erfaringen, og engasjerer seg med digitale virkeligheter, surrealisme, fiksjon og abstraksjon. Utstillingens tittel er inspirert av Joan Didions essay "Goodbye to All That," hvor Didion reflekterer over hvordan hun har blitt lei av New York City. Etter å ha følt at hun har uttømt nye erfaringer og muligheter for det pulserende livet i New York, konkluderer hun med at "det er bestemt mulig å bli for lenge på marknaden," og setter kursen mot vest for et liv med nye muligheter. Kunstnerne i denne utstillingen leser Didions sentiment som en oppfordring til å nytenke hverdagslivet og utforske de mange dimensjonene av vår umiddelbare virkelighet.

De tre maleriene til Lena Christakis, hvis arbeid blander digital og kunsthistorisk ikonografi, ligner digitale landskap. I sitt arbeid stiller Christakis spørsmål ved skala og perseptuell logikk. De monotone men teksturerte bakgrunnene skaper tomrom eller vakuumer der objekter, trukket fra både materielle og digitale virkeligheter, blir representert. Emojis og andre symboler som er del av et kjent digitalt leksikon vises sammen med skildringer av gjenkjennelige objekter fra kunsthistorien. Hyperrealistiske objekter som flasker eller skyer blir satt opp mot flate emojis og tegneserieaktige fremstillinger av husholdningsartikler. I Cloud Painting (2022) for eksempel, samler Christakis forskjellige representasjoner av skyer som man kan finne på Apple Weather-appen eller i bakgrunnen av et René Magritte-maleri. Gjennom pastisj og henvisninger til det surrealistiske blander Christakis maleriene sine det digitale, det historiske og det virkelige for å skape flater der betrakteren kan føle seg velkommen i et samtidig kjent og ukjent rom.

I overgangen fra digitalt språk til et pre-verbalt, skaper Abby Robinsons malerier og gipsarbeider linser inn i en intuitiv og emosjonell virkelighet. Ved å skape former i maling og gips som kunstneren selv har tegnet på papir siden barndommen, manifesterer Robinsons arbeid den instinktive, automatiske naturen av bevisstheten. Hennes gipsformer vises fysisk i galleriplassen, og utvider de flate gjengivelsene i maleriene Briland Bordello (2022) og Letter to MW (2022) for å la todimensjonale former gå utover lerretet og eksistere tredimensjonalt i galleriet. Hennes kruseduller, linjer og idiosynkratiske bevegelser skaper et unikt og personlig visuelt uttrykk som stammer fra en rå, nesten barnslig, måte å kommunisere erfaring på. Midt i utforskningen av det digitale og det surrealistiske minner Robinsons arbeid oss om hvordan den menneskelige tanken kan tolke vår samtidige verden.

I motsetning til Christakis og Robinson, som arbeider med lerret og rå materialer, begynner Fredrik Berbergs skulpturpraksis med dataprogrammet SketchUp. Ved å bruke digital tredimensjonal modellering som en del av sin kreative prosess, lager Berberg skulpturer som balanserer mellom digital og materiell virkelighet. Designet av Latest Technology (2022) inneholder tubulære former som ligner på kabler, ledninger, rør, murverk og mer, og bruker gjenkjennelige materialer til et ukjent objekt. På den annen side tar Molting (2022) tre iterasjoner av et par joggebukser spredt gjennom galleriet for å presentere disse hverdagslige, brukbare klesplaggene som surrealistiske objekter. Overgangen fra digital til virkelig liv i Berbergs arbeid tillater operasjoner og representasjoner utenom det vanlige å ta form. Berberg uttaler den tynne grensen mellom digital og materiell virkelighet ved å rekonstituere det kjente som digitale og skulpturelle objekter.

Nick Farhi henter også inspirasjon fra det digitale, og bruker standardteknologi, nemlig iPhone-kameraet sitt, til å fange New York Citys urbane fortau. Han forvandler deretter disse fotografiene til hyperrealistiske malerier som ved første øyekast kan fremstå som fotografier av en gate eller en stilleben-scene, for så å snu vår kognitive gjenkjennelse og presentere betrakteren for en presis, men skjev representasjon av den virkelige verden. Innenfor snapshots-komposisjonen trekker Farhi på digital fotografi for å komplisere hverdagen. Ved å leke med en forkortet visning av urbane scener og objekter, får maleriene hans, som Hit the highway (wrinkles in time) (2023) og Tumbling, waiting for Godot (2023), betrakteren til å skape resten av scenen i sitt sinn. Hans malerier av fortau og pytter, hengt lavt, leker videre med grensen mellom det virkelige liv og dets representasjon gjennom kunstneriske medier. Farhis verk tvinger betrakterens fantasi til å aktivere det virkelige, digitale og til og med fiktive ved å presentere seg som skjermer, portaler eller glitches i det materielle riket.

Hvor Farhi ber om betrakterens fantasi, gir Olivia Drusins malerier betrakteren en forhåndsbestemt scene som på samme måte trekker på fiksjon og fantasi. Scrivener's Window I (2020), Scrivener's Window III (2021) og Untitled (Threshold) (2021) konfigurerer typiske grenser, som vinduer, porter og gjerder, som fantastiske terskler. Som representasjoner av fantasifulle verdener bruker Drusins malerier gjentatte geometriske mønstre eller industrielle design som ligner arkitektoniske materialer, som metall, murstein og glass, for å generere passasjer til hypotetiske riker. I stedet for å male fra referanse, henter Drusin inspirasjon fra fotografier tatt på turer rundt New York City og forvandler dem til abstrakte verdener. Ved å trekke på den bokstavelige og metaforiske ideen om et vindu eller en port som tillater tilgang fra ett rom til et annet - overskride grenser - får Drusins malerier betrakteren til å forestille seg de verdene der disse samtidig illusoriske og realistiske vindusscenene kan befinne seg. Drusins malerier fungerer dermed som invitasjoner til fiktive realiteter som ligger utenfor lerretet.

Ved å se vår nåværende situasjon som å ha blitt "for lenge på marknaden," responderer de fem kunstnerne i samtale distinkt til Didions vending. Ved å sette det digitale opp mot det menneskelige, det virkelige mot det surrealistiske, og det hverdagslige mot det fantastiske, gir hver kunstner i "For lenge på marknaden" en ny og unik visuell representasjon av den samtidige virkeligheten diktert av teknologi, menneskelig erfaring og fantasi. Med alternative oppfatninger og virkeligheter som kjernen i denne utstillingen, er verkene hengt i høyder som utfordrer tradisjonelle måter å se på. Betraktere må kanskje bøye seg ned for å se Farhis gritty gatebilder eller Berbergs par joggebukser. Andre ganger må man kanskje strekke nakken eller stå på tærne for å se Abby Robinsons hengte gipsarbeider. Ved å forstyrre den forventede opplevelsen av å se kunstverk, lar "For lenge på marknaden" virkelighetene presentert i utstillingen blø inn i arrangementet. Dermed utvikler det ytterligere en nysgjerrighet om variasjonen av verdener som er avbildet i hvert av kunstnernes verk og får oss til å undre hvordan vi kan utvide vår natur av engasjement med disse alternative virkelighetsmodusene.

Tekst av Victoria Horrocks

---

Fredrik Berberg (f.1986) har en MA fra Kunstakademiet i Bergen, Norge. I Berbergs verk bruker han skulptur for å utforske geometri, arkitektur, natur og oversettelse, der han er spesielt interessert i forholdet mellom det fysiske og det virtuelle. Digital 3D-modellering har blitt et sentralt verktøy i prosessen hans og gir et tydelig preg på det visuelle språket. Gjennom en fri tilnærming og bruk av