Dagbrudd: Linn Pedersen

Tittelen på utstillingen – *Dagbrudd* – har en dobbel betydning i sin opprinnelige norske versjon. Den viser til en gruve hvor mineraler utvinnes under åpen himmel. Samtidig betyr det også begynnelsen på en ny dag, som markerer solens reise over horisonten og den gradvise fremveksten av dagslys fra mørket. Begge disse betydningene kommer til uttrykk i motivene i utstillingen, der forbruksvarer fremstilles som geologiske formasjoner på gulvet, eller fungerer som et håndgripelig alfabet for nattlige aktiviteter.

Linn Pedersen arbeider med analogt mellomformatsfotografi, der både dokumentariske og iscenesatte elementer har like stor tilstedeværelse. I sin utstilling utforsker Pedersen det temporale ved å konstruere bakteppet for verkene sine i det liminale rommet mellom dagslys og natt, ofte i en tid som er mest stille og øde. Dette gir rom for en utforskning av naturen som en egen karakter, levende og syklisk – og på lignende måte en hyllest til objektene, bildene og motivene plassert i naturscenene, presentert som de er, stående på egne ben.

Denne nye samlingen av verk er en tydelig fortsettelse av Pedersens etablerte undersøkelsesmetode, selv om den tekniske fotografiske eksperimenteringen i *Dagbrudd* har en mer dempet rolle, slik at de nedstrippede tablåene av objektene får forrang. Fra papirklipp av kvinner som bærer vannkrukker i *Vannbærerne* (2023), et forlatt pandakostyme i *Jorddunst* (2023), til det spindelvev- og støvdekkede leketøyet laget av Lego-klosser i *Bestevenn* (2023) – objektene er avbildet enten i funnet eller arrangert tilstand innenfor et naturlig miljø eller et hjemlig interiør.

Fremstillingen av utdaterte forbruksvarer, beholdere og konstruksjoner settes opp mot naturscenene objektene er plassert i. Likevel er landskapet aldri en nøytral bakgrunn i Pedersens verk – naturen og topografien er faktisk karakterer i hennes fortellinger. Man trenger ikke å bevege seg mye lenger enn til verk som *Hotell* (2023) eller *Blå Junior* (2023) for å se hvordan kunstneren fanger naturens portrett ved å subjektivisere det, samtidig som hun behandler landskapet med en malerisk følsomhet. I fotografiene er menneskeskikkelser påfallende fraværende, erstattet av en rekke avbildninger av øyne og kropper funnet i forskjellige leketøyfigurer, klær og trykte materialer – Lego, leker, pyntegjenstander, papirklipp osv.

Til sammen smelter de figurative elementene i Pedersens verk sammen til et relativt konvensjonelt og todimensjonalt billedlig økosystem, men manifesterer seg som en samling av merkelig livlige og følelsesmessig resonante følgesvenner. Ulike tolkninger og fortellinger som oppstår fra interaksjon, viser kunstnerens intensjon om å gå i dialog med betrakteren – en dialog om det delte settet av assosiasjoner, minner og følelser som utløses ved å se de fotografiske verkene.