Fringes of Reflection: Kristian Touborg

Nysgjerrige bilder dukker opp i grenselandet av refleksjon. Gjennom minnenes slitte kanter kan vi forestille oss utsikter som både er oppdiktede og virkelige. Bildene som reflekteres fra en overflate, får oss også til å stille spørsmål ved vår forståelse av verden, under lysets fortryllende virkning. Kristian Touborg har et spesielt forhold til lys, som kaster en trollbindende atmosfære over hans malerier, som føles både kjente og utenomjordiske. Fra glimt av et smarttelefonkamera til den himmelske gløden fra solen eller månen, behandler Touborg hver av sine lyskilder med samme nøye presisjon, da de belyser øyeblikk fra det moderne livet.

I det monumentale verket *Scrolling Apart* (2023) blir vi invitert inn i det private rommet til to elskere som har drevet til hver sin side av en seng, og etterlatt en svart kløft mellom seg. Intime verdener, kjent kun for paret, avdekkes av lyset fra deres enheter. Scenen føles på en eller annen måte klaustrofobisk, som om den utspiller seg under vann, og smarttelefonene fungerer som en fluktvei—et gisp av luft. Røde prikker langs kanten av maleriet antyder at opptak er i gang, og vekker assosiasjoner til overvåkningskameraer i et hotellrom. Touborg nærmer seg en mer tradisjonell tolkning av maleri, med den uavbrutte billedflaten innrammet av to iriserende stolper, hvis farger forvandles under ulike lysforhold.

I kontrast til dette, delte Touborgs tidligere, skulpturelle lerreter opp rommet på en måte som reflekterte et behov for orden midt i småbarnslivets kaos. Disse strukturelle elementene, som nå opptrer i forskjellige former, minner kanskje om Touborgs første jobb som stillasbygger og påvirkningen fra en far som var ingeniør. Kanskje det mest arkitektoniske av maleriene på Golsa er *Selfie Sunset (Hehe)*, 2023, inspirert av utsikten fra vinduet i Touborgs studio i Sydhavn, København. Touborg forklarer at mesh-søylen til høyre er tomt rom—en slags forkortelse for tomrommet som balanserer scenen. Refleksjonen av et ansikt materialiserer seg gjennom den oransje disen—glansen fra en telefon som erstatter den nedgående solen. Naturlige og kunstige verdener overlapper, som om membranen som skiller de to er farlig porøs, særlig i de områdene av lerretet som er nesten transparente.

Touborg er like presis med materialer som med lys, og bruker en form for resirkulert polyester som utstråler en hvit luminescens, mye som den bakgrunnsbelyste skjermen på en telefon. Bilder oppløses inn i stoffet i hans malerier gjennom intens varme, som inviterer dampen som oppstår til å sive inn i materialet—noen ganger etterlater dette et synlig bilde, andre ganger bare en teksturert rest. Denne prosessen og Touborgs metode med å sy sammen elementer av lerretet understreker maleriets fysiskhet—dens renning og veft. Den flekkete fargeoverflaten øker denne følelsen av et løst vevd stoff, som om individuelle tråder av pigment kunne bli trukket ut.

På mange måter taler Touborgs bevisste og gjennomtenkte bruk av forskjellige malinger og reflekterende pigmenter til lysets effekter i naturen, der lysbølger kan bli absorbert eller spredt. Den naturlige verden florerer i Touborgs malerier, som en stille, men insisterende kraft som minner om påvirkningen fra en mor som var botaniker. En tistel som ligger under, ligner en gravsidehyllest, eller en amulett plukket fra jorden. Touborg trekkes mot dualiteten i tistelens tornete skjønnhet. I *Documenting Time (Through Window)*, 2023, antyder en kaskade av oransje og blå blomster et slør mellom verdenene. Glimtet fra en persons kamera avslører en spøkelsesaktig figur ved deres side, som om man dokumenterer to distinkte opplevelser av tid og rom. Touborg beskriver seg selv som dansende med tiden, utnyttende forskjellige øyeblikk og bevegelser.

En annen eterisk skapning dukker opp i *Each Other's Tails (Pursuit of Happiness)*, 2023, der en hund ser ut til å jage sin spøkelsesaktige dobbeltgjenger. I nærheten strekker en gutt seg ut for å berøre en annen hånd. Når man ser ned på scenen, får man en følelse av de slitte kantene mellom dyrenes og menneskenes riker, det jordiske og det åndelige. Dette fugleperspektivet kommer tilbake i *Natpåfugleøjeblik (Sankt Hans) / Smerinthus POV (Midsummer Blink of an Eye)*, 2023, med utsiktspunktet til en haukmøll, gjenkjennelig for de ekstraordinære påfugløyene på vingene. Haukmøllen svever over den rituelle sirkelen som omgir Sankt Hans-bålet til feiringen av midtsommer.

Kanskje det mest abstrakte maleriet er det fortryllende *Backwards Dive* (2023), der en figur oppløses i vann. Eksplosjoner av lys danser over den ugjennomtrengelige overflaten, selv når en arm skjelver inn i synet. Like allusiv er *Entangled Reflections of Excieties (on Transit)*, 2023. En arm strekker seg ut av et bilvindu mens et hvitt lys dekker ansiktet deres, som om noen har tatt et bilde fra utsiden og sett inn. De blendende fargene fremkaller de blinde effektene av en blitz. Følelser av angst og spenning (som sammen danner ordet “exciety”) brytes i etterkant. Når øynene våre setter sammen scenen, kommer blomsterknopper og silhuetten av en skrøpelig stående figur til syne. Lilla buer og notater er som rester av graffiti på en vegg som taler til Touborgs egne ungdomseventyr. Refleksjoner og opplevelser er sammenflettet, nesten truende med å oppløses i intet, som desintegrerende minner.

Likevel, for Touborg, er hans malerier insisterende en del av her og nå. Sammenflettet tilbyr de en visjon av livet som formidles av lysets nyanser, der natur og teknologi er vevd sammen uten dom. Disse maleriene eksisterer i grenselandet av verdener, som besitter all skjørheten til en haukmølls gjennomsiktige vinger.

Tekst av Alice Godwin

---

Kristian Touborg (f. 1987) er en dansk kunstner basert i København. Han har en mastergrad fra Det Kongelige Danske Kunstakademi, og er mottaker av Statens Kunstfonds arbeidsstipend (2017).

Touborg personifiserer en ny form for subjektivitet i maleriet, som parer intimitet og lekenhet med kunsthistoriske referanser og ny teknologi. Hans verk er forankret i den drømmeaktige og forførende ektheten som kun materialer behandlet av den menneskelige hånden kan inneholde.

Ved å anvende en blanding av maleriske gester ledet av spontane penselstrøk med levende oljemaling i kombinasjon med bruken av industrielt behandlede materialer og digitalt trykte overflater, konstruerer Touborg en rekke to- og tredimensjonale verk som trosser kategorisering innenfor et spesifikt medium. Touborg viser en dyp interesse for nye medier og teknologi, og skaper forestilte arkeologiske gjenstander fra et nær-fremtidssamfunn. Hoverende mellom subtile, ofte abstrakte referanser til figuren og detaljert skildring, gir maleriene stemme til en personlig fortelling der private komponenter og drømmelignende fornemmelser smelter sammen.

Nylige solo- og gruppeutstillinger inkluderer: Art Brussels, Newchild Gallery, Brussel (2023), *Dandelion*, Newchild Gallery, Antwerpen (2023, solo), Art Antwerp, Newchild Gallery, Antwerpen (2022), *Fluttering The Void*, Berlinskej Model, Praha (2022, solo), *Trust In Mortals*, Brigade Gallery, København (2022), *Light Blue Noise*, Lundgren Gallery, Palma de Mallorca, Spania (2022, solo), KIAF Seoul, Caravalho Park, Seoul (2022), *Peripheries*, Newchild Gallery, Antwerpen