Høy Tid: Audar Kantun
We are proud to present Audar Kantun's first solo exhibition with the galleri. For his solo show he has made a group of paintings and installations. The Norwegian writer Morten Langeland has written a text in Norwegian to accompany the show.
Vi var der alle sammen. De med våpen var mest vellystige, taktfast banket de geværkolbene mot kirkeveggen så ekkoet runget mellom fjellsidene og folk skulle høre innkallingen. Folk tropper opp til fest og manntall, sånn har det bestandig vært, sa en ung mann med fjon over leppa og spettet under beltet. I fjæra gikk ungene og drasset på drivved, kvist og pinner de samlet til brensel. Stadig måtte de legge ned favnene og konkurrere i flintkasting eller spytting. Fra stabburet ble det hentet kjøtt og ost. Ei ung jente rev sirlig blomsterbladene av en forglemmegei og gjemte dem under asjettene. Hun planter skuffelse, humret en erfaren såmann. Men først og størst var glemselen, glemselen snor seg som en våryr huggorm gjennom parentesene vi kantrer mot alle våre dager. Fra kirkebakken ropte noen: Onna er over! Sæterjentene legger smørblomster i geværløpene og de vellysige setter dem bluferdig inn i våpenrommet. Oppover den spirende åsen kommer de vandrende, treskerne, sløyerne, syerskene, de kommer til gjestebud. De samme hendene som sådde og dyrket maten dytter den snart saktmodig til munnen. Selv den halte bryggeren med vogna full av tønner og chartreusegrønne flasker vet at et alter må brennes i kveld. Bare det som kan bygges opp igjen er verdt å tro på. Eremitten kommer ut av ei glenne trekkende på en skogselefant og blir månebedotten av spetakkelet, står og glor olmt på idiotene som sammen med de ville barna knuser alteret og utrangerte kirkebenker til bålet. Eremitten står og beundrer neseborene på snabelen, ifølge dem er kolonet som en gapende munn: Jeg har mistet det, mistet meg selv, jeg er ikke noe lengre, det var kanskje ikke idealet, men når en svinner, når man blir slik, mangelfull, merkes det, man merker det, blir merket, det lukter som om natta tar oss.
- Text by Morten Langeland
