Charlie Roberts: Alien Visions

Det er en merkelig følelse når det vakre glir over i det slitne—det tynne sløret som smyger seg rundt og over den første observasjonen og lokker tankene inn i et annet rom. Uten bevissthet eller samtykke kommer ubehaget inn på egne premisser.

Charlie Roberts sine malerier er figurative gjengivelser av scener fra det kjente. Mennesker, dyr og gjenstander plasseres i ulike miljøer, både interiør- og eksteriørlandskap. Gjennomsyret av popkulturelle, tradisjonelle og historiske bilder, utforsker han flere brøkdeler av sosiale mekanismer, mens han leder oppmerksomheten vår med humor. Han arbeider fritt med andre kunstverk som referansepunkter, fra Otto Dix og El Greco til Jim Dine og Casper David Friedrich, hvor hans farger, bevegelser og rytmer beveger seg mykt, inn og ut av sin egen logikk.

For utstillingen Alien Visions på Golsa presenterer Roberts en ny serie malerier inspirert av skandinaviske, og spesielt norske, kulturklisjeer. De fremstår som perfekte øyeblikksbilder—som de du ikke lenger rammer inn og setter på hylla, men redigerer og legger ut på nett. Noen er fanget ute i ideelt vær for aktiviteten, mens andre befinner seg i upåklagelige interiører. Roberts' karakteristiske figurer, med overdrevne lange lemmer og hoder på størrelse med en knappenål, beveger seg komfortabelt gjennom ulike scener fra norske landskap. Vi ser skiløperen i løypene, fiskerne i båten, det nakne paret i badstuen, sopplukkerne i skogen, fjellhytta, fjordhytta og sjøhytta. Idealiserte gjengivelser av forestilte virkeligheter. Som eksempler på norsk lykke. Der man fortsatt elsker å gå gjennom skogen (men kun med riktig utstyr), der hytta har gått i arv gjennom generasjoner (men alt unntatt den gamle peisen er blitt fjernet), og der man ikke kan vente med å tilbringe en uke i fjellet (helst bak glasset fra de nye panoramavinduene som ble installert under oppussingen for å bringe "naturen inn").

Som en amerikaner som bor og arbeider i Oslo, har Charlie Roberts observert og deltatt i ritualene til den moderne skandinaver fra flere perspektiver. Som utstillingstittelen også antyder, inneholder maleriene en nerve som trenger dypere enn den glatte overflaten av polerte idealer. Når han snakker om temaene for denne serien, nevner Roberts Vanitas-tradisjonen fra flamske malere i barokken. Oversatt som “forfengelighet,” refererer vanitas til stillebenmalerier fylt med materialistisk forfengelighet, menneskelig forfall og ekkoet av memento mori. Med sin moralske og eksistensielle kjerne opererer motivene ofte som et koreografert kaos av gjenstander med visse symbolske konnotasjoner, som hodeskaller, lys og bøker, sammen med planter og mat som kryper med insekter i ulike stadier av forfall. Men ved første øyekast ser de alltid så rolige, vakre og innbydende ut.

Når man nærmer seg Roberts sine verk, kryper en følelse av ubehag sakte mot oss. I Kitchen Cut der en figur klipper håret til en annen på kjøkkenbenken i et eikepanelert kjøkken, ser vi to fruktskåler, en løs appelsin, og en mistenkelig stor snegle på vinduskarmen i rommet bak dem. Den velkledde personen med én sko og én tøffel i Hytte Coffee, som ser ut over katten som fanger en mus, holder en kopi av Erling Kagges A Poor Collector’s Guide to Buying Great Art, mens han setter en kaffekopp på toppen av en utgave av D2 ved siden av en Bialetti Espresso-maskin, en anrettet sandwich og en annen, halvskrellet appelsin. For sopplukkerne i Forest Walk, iført gummistøvler til knærne og dyrt høyteknologisk utstyr, er det en overfylt 10-liters bøtte med blåbær, en kurv med assorterte sopper, en dyr vinflaske og et nesten fullt glass som velter. Hver av de to figurene holder en gigantisk sopp, langt inn i prosessen med å bli overkjørt av fluer, maur, edderkopper, snegler, sommerfugler og til og med frosker. Ingen av dem ser ut til å bry seg om det pågående oppstyret.

En quirky understruktur balanserer de konstante skiftene mellom det perfekte og det slitne, som strekker seg utover lerretet sin overflate. Midt i de sentrale handlingene i scenene ser vi miniatyrmennesker som er engasjert i sine egne aktiviteter, og små insekter er plassert ved siden av kunstnerens signatur på rammene. Fra de forvrengte proporsjonene til figurene til nærheten mellom situasjonene og deres omgivelser, bruker Roberts humor, som med surrealistiske tvister  letter opp temaene han tar opp.

Med elementer som minner om surrealistene, som Leonora Carrington, som utforsket kulturelle mytologier og psykens modus gjennom hybride figurer og forvrengte landskap, er det en gjenkjennelse av at det rasjonelle blir trukket fra hverandre. Ser man lenger tilbake i historien, ser man lignende tendenser til å bryte subtilt med mekanismene for fornuftig form og motiv på 1400-tallet. Dette er spesielt til stede i verkene til Carlo Crivelli (ca. 1435-1495), som midt i de mest hellige scenene med Virgin and Child inkluderte elementer som en veldig liten kvinne, en snegle og en flue. Kvinnen er på størrelse med de andre sine legger, sneglen er bare der, og fluen ser ut til å ha landet på maleriet—denne sistnevnte er nesten identisk med Roberts sin gjengivelse av insekter på rammene. Siden vi ikke spesifikt kan rasjonalisere tilstedeværelsen av disse avbildningene, fungerer de nesten som forkledde sprekker. Sprekker av usikkerhet som kan fremkalle en latter, en pause eller en nølende følelse.

Man kan beskrive de utfoldende scenene i Alien Visions som en norsk versjon av The Stepford Wives—et perfekt samfunn syntetisert fra en foreslått idé om riktig kulturell kapital, tradisjonell bevissthet og “skjulte” økonomiske midler. I all sin beskjedenhet, kobler Charlie Roberts sitt billedspråk til en samtidsikonografi knyttet til systemer fra fortiden og som fremdeles er iboende til stede. De idealiserte bildene strekkes, modifiseres, tweakes og kommenteres gjennom endeløse relasjoner mellom landskapet, figurene og detaljene. Biografisk sett, i en viss forstand, begrenser ikke Roberts malerienes rekkevidde til én kultur, men presenterer en casestudie av et fenomen som ikke er dempet av tid eller lokalitet, da han ser utover rammen av sitt eget blikk i utformingen av dem.

- Pernille Dybvig

(teksten er oversatt fra engelsk av galleriet)