En sammenstilling av fascinerende mystikk
OSLO
Norsk Billedhoggerforening
Johanne Hestvold: Kontakt – står til 30. juni.
Erle Saxegaard: Instruments for drawing down the moon – står til 30. juni.
Annalise Wimmer: Trollkattens (u)lykke – står til 30. juni.
Jørund Aase: Hvis verden – står til 4.august
Barbro Raen Thomassen: S for Seeds and Survival – står til 4. august
Skyene trekker sakte opp til uvær over det grønne området rett ovenfor Carl Berners plass i Oslo. De sporadiske vindkastene på den varme og ellers solfylte åpningskvelden varsler om at noe er i gjære. Ifølge Billedhoggerforeningen selv, burde alle deres åpninger være i mai og juni. Dette kan man lett slutte seg til etter å ha besøkt Villa Furulund i full blomstring på en sommerlig maikveld. De fem utstillingene er separate, men når man beveger seg gjennom parken og galleriet innendørs – der verkene vises – går de likevel i dialog ved å utforske det tredimensjonale feltet på hvert sitt vis.
Naturvitenskapens potensialer
I en sirkelform på gresset står ni skulpturer hugget i granitt, med tittelen S for Seeds and Survival. Det massive og harde materialet har fått form fra forskjellige ugressfrø, der Barbro Raen Thomassen gjør det nesten usynlige synlig. Skulpturene fremkaller ikke bare frøets form for betrakteren, men også dets iboende potensiale. Det klassiske materialet gir dem en tyngde og berettigelse som de ikke har i sin naturlige form, og tvinger oss til å ta de ellers uønskede plantene og det biologiske systemet de inngår i, på alvor.
Ferromagnetisk utforskning
Inne i villaen utforsker Johanne Hestvold kombinasjonen av ferromagnetisk folie og jernpulver. Tittelen Kontakt virker nesten som en provokasjon for betrakterne, da man instinktivt får lyst til å ta på verkets svært taktile overflate, i strid med god og ordentlig gallerioppførsel. Fysikkens krefter blir gjort visuelle med magnetisk folie, som mange kjenner fra fronten på kjøleskap. Resultatet er langt fra hverdagslig, heller både pirrende og monumentalt. De magnetiske kreftene holder ikke bare det grå støvet fast i abstrakte former, men også oppmerksomheten så snart man trer inn i rommet. Den statiske, men samtidig utrolig porøse formen, skaper en spenning som får det til å sitre i rommet og hele Villa Furulund.
Oppe under taket på Villa Furulund stiger mystikken i Annalise Wimmers utstilling Trollkattens (u)lykke. Rødt lys fyller rommet sammen med en duftblanding av hår, silikon og hekseri fra trollkatten, som ligger som en hårball i midten av rommet. Trollkatten, representert i norsk folketro og medisin, tillegges både demoniske og guddommelige krefter. Den blir et eksempel på Wimmers interesse for myter, noe hun også er opptatt av i en moderne kontekst hvor konsumkulturens objekter har «krefter». Krefter som tilbyr diverse løsninger på livets utfordringer. Den utnytter samme basale håp og optimisme som også finnes i folketroen.
Mystikken preger ikke bare den øverste etasjen i villaen, men finnes også i Jørund Aases verk i utstillingen Hvis verden. Sorte, lett skinnende klumper er plassert både inne og ute, og leder tankene til postapokalyptiske filmer og serier, hvor ukjente organismer plutselig vokser frem og snur verdensordenen på hodet. Som med trollkatten, kan det ukjente her tillegges demoniske eller guddommelige egenskaper etter behov.
Ritualer og performativ kunst
I Erle Saxegaards utstilling er det et performativt og rituelt element som vekker de utstilte instrumentene til live. Stålstrukturer, kledd med lær, imiterer menneskekroppen bøyd i obskure positurer. Kunstner Elise Nohr, som ses i bildet under, er invitert av Saxegaard til å bidra i utstillingen. I løpet av utstillingsperioden utfører hun en rekke øvelser med objektene i rommet, hvor grensene mellom menneske og instrument blir diffuse. Tittelen Instruments for drawing down the moon indikerer at objektene kan ha iboende krefter og evner, og at den rituelle bruken av dem kan fylle betrakteren med en spirituell kraft og tilstedeværelse.
Det kjente og det ukjente
De fem utstillingene utnytter Villa Furulund og den tilhørende skulpturparkens potensiale som utstillingsrom, og balanserer på en fin måte separasjon og dialog dem imellom. Åpningskvelden bød ikke på et forløsende skybrudd, men i stedet pirrende utforskinger av det tredimensjonale feltet. Utforskinger av både det vi logisk kan forklare og det vi ikke kan forklare, men likevel forsøker å forstå.
