Kunstnerparet MSR FCJ stiller ut på Galleri Golsa og henter elementer fra tegning, tegneserier og selvpublisering til sine større verk og malerier. De snakker med Zarina Saidova om hvordan kunstnerskapet startet med tegneserier.
I fjor høst intervjuet jeg danske Allan Haverholm om un-comics og hans ønske om å utvide feltet ved å søke inspirasjon fra andre områder som kunst, arkitektur og musikk. Nå har jeg snakket med Mike S. Redmond og Faye Coral i MSR FCJ, som henter inspirasjon fra tegneserier og tar med seg estetikken fra selvpublisering inn i kunstnerskapet sitt.
Jeg lå og scrollet på Instagram en vanlig onsdagskveld, og fikk nesten hakeslepp da jeg så at Galleri Golsa skulle stille ut arbeidene til det britiske kunstnerparet MSR FCJ som jeg har fulgt på Instagram lenge og er stor fan av.
I utstillingen – som heter «Happy to have your head» – ser vi malerier og en vegg med tegninger i lommestørrelse med tittelen Drawing Wall. Mike og Faye har bakgrunn i tegning, tegneserier og selvpublisering, og henter elementer herfra til sine større verk og malerier. De starter en samtale mellom seg i skissebøker med karakterer, former og tekster som senere blir overført til lerret. I prosessen blir det uferdige og hurtige verdsatt og nøret opp under. Feil, merker og raske streker blir tatt vare på og får bildene til å føles levende og eke.
Etter å ha sett utstillingen satt jeg igjen med mange spørsmål, og valgte å kontakte Mike og Faye. Intervjuet foregikk over e-post.
Dere har jobbet sammen siden 2006, med egenpublisering og tegneserier som utgangspunkt. Hvordan har det kunstneriske partnerskapet deres utviklet seg siden de første prosjektene dere gjorde sammen?
–Ja, vi har jobbet sammen i nesten 20 år nå, og arbeidet vårt fortsetter å utvikle seg. Når det gjelder prosess, var vi i begynnelsen sterkt konsentrert på å tegne intuitivt sammen. Vi ville fortsette linjene til hverandre som i en punkt-til-punkt-tegning, og arbeidet ofte oppå streken til hverandre, som én enhet. Det var mer som et spill vi pleide å spille for å fordrive tiden. Deretter egenpubliserte vi tegningene våre som tegneserier, konsertplakater eller fanziner som en måte å dele og arkivere arbeidet på. For fem eller seks år siden begynte vi å lage malerier i stor skala. Prosessen er mer fysisk og tidkrevende, men vi tilnærmer oss den på samme måte som alltid – intuitivt og eksperimentelt, spente på å se hva som kommer ut på den andre siden.
Hvilken rolle spiller erfaringene fra egenpublisering og fanzinemiljøet i arbeidet deres?
– Det har gitt oss troen på at vi kan lage ting slik vi ønsker å lage dem. I begynnelsen var det overveldende å jobbe med maling i stor skala på lerret. Det var så mange restriksjoner: verktøy, kostnader, å bestemme hvilken størrelse verket skulle ha før vi engang lagde det, spenne opp og grunne lerretet, og så videre. I stedet så vi til gjør-det-selv lo-fi-elementene i bakgrunnen vår, ved å jobbe med enkle materialer på en intuitiv og eksperimentell måte. Lerretet er som papir, vi jobber på begge sider, verket er ikke dyrebart.
– Vi er sterkt inspirert av de visuelle strukturene i fanzinene våre, og disse går inn i de større verkene våre. Vi liker å sammenstille separate deler av malerier som sider i en fanzine. Vi jobber ofte i serier, og disse verkene forteller en løs historie på samme måte som vi ville gjort når vi lager en fanzine eller tegneserie. Vi bruker tegneseriestrukturer, for eksempel tekst, ruter og tilbakevendende motiver eller figurer i de større verkene våre som en måte å leke med komposisjon, fortelling, bevegelse og tid.
– Vi liker å lage en flyer eller en fanzine for å sette stemningen for en utstilling. Tegningene ligger i kjernen av alt vi lager.
Hvilke elementer fra lo-fi-estetikk er det som tiltrekker dere?
– Det er en fyr med en båt i filmen Haisommer som har en papphatt, og vi refererer ofte til den. Det er bare en gammel, slitt hatt, men den har så mye personlighet, og setter en stemning, på en måte. Om vi kunne beskrive det ville vi snakket mer om det, men i stedet liker vi bare å omfavne papphatt-elementene i arbeidet vårt. Noen løsrevne ord eller en skisse kan bety alt for noen og ingenting for andre.
Finnes det spesifikke teknikker eller materialer fra deres fanzine-dager som dere finner spesielt innflytelsesrike eller viktige i praksisen deres i dag?
– Vi elsker kopimaskiner. Kvaliteten på fotokopierte tegninger er noe som sterkt inspirerer kvaliteten på streken vår og hvordan vi lager merker i maleriene våre. Det virker som de er en utdøende rase i dag, før fantes det kopimaskiner i de fleste småbutikkene i Storbritannia og det kostet så lite som 5 pence per kopi. Kvaliteten på det fotokopierte bildet er noe vi alltid har elsket, og den estetikken har definitivt sneket seg inn i maleriene også. Kopimaskinene etterlater seg en sjarm og bidrar til den estetiske og flyktige naturen, ingenting blir for rent eller for polert.
– Vi har laget tegninger, fanziner og plakater i lang tid, og teknikkene vi har lært har blitt overført til måten vi maler på. Vi klipper ofte ting opp, flytter på dem og syr dem sammen igjen – massevis av lag nesten som å lage digitale collager i Photoshop – og vi visker ut maling med hvitt eller beige som korrekturlakk. Vi har funnet måter å lage store bilder på samme måte som vi ville laget mindre tegninger.
Hvilken rolle spiller tekst i arbeidet og maleriene deres?
– Vi ser på maleriene som brosjyrene våre, men blåst opp i størrelse med reklameplakater. Teksten er en integrert del av fortellingen til verket. For det meste er det intuitivt, vi skriver i hver våre notatbøker og plukker slutt fra notatene våre fra hverandre og slår dem sammen igjen. Teksten fungerer også som en del av bildet, for å fylle en bakgrunn eller for å legge til noe energi i verket, som kruseduller i en skissebok eller en krøllete tegning med en glemt tanke skrevet på. Tankene er noen ganger skrevet på innfall, men når de først er satt sammen med et bilde får de en større mening. Det er veldig tilfredsstillende hvordan tekstene for det meste faller naturlig på plass på denne måten med bildene våre. Det er veldig løst og eksperimentelt, men det er som at det er en underbevisst eller automatisk kobling der, og når det passer, så passer det. I tegneserier er teksten en del av bildet enten du vil lese den eller ikke. Vi lager titlene på samme måten, og det er vanligvis slik vi fullfører et maleri. Noen ganger er teksten svaret på bildet.
Kan dere fortelle om tittelen på utstillingen «Happy to have your head»?
– Denne frasen ble skrevet på en av tegningene på The Drawing Wall. Det var en frase for å beskrive tegningen og ikke noe mer. Men da vi ble bedt om å gjøre utstillingen, skilte den seg bare ut, og fikk på en måte mer mening. Tittelen er en slags kjærlighetserklæring til hverandre, at vi er glade for å ha hverandres hoder.
Drawing Wall føles som hjertet av utstillingen – eller skal vi si «hodet» på den? Det føltes som å være sammen med dere mens dere jobber, å høre og se samtalen foregå mellom dere. Er «hodet» et sted dere jobber mot i prosessen?
– Tegningene er starten på alt vi gjør, så vi ville at veggen skulle være hjertet av utstillingen. Vi er glade for at det det er tydelig, men det er også et hemmelig hjerte, et som man snubler over. Vi hadde sett mye på The X-Files da vi begynte å tenke på denne utstillingen, og vi fortsatte å snakke om Mulders kontor og oppslagstavlen hans, hvordan ting er lemfeldig festet på en oppslagstavle for å minne om at de fortsatt er viktige. Det er noe forkastet over tegningene våre, og de går stort sett usett i dag, men de ligger i kjernen av arbeidet vårt og det ga mening å vise dem på denne måten. Vi skulle virkelig ønske at vi kunne stille ut tegningene våre mer. Vi ser på dem som en slags nøkkel til maleriene.
– Samarbeidet vårt er som en kontinuerlig kreativ kamp. Vi jobber intuitivt inn i hverandres brikker ved å vansire, omarrangere, legge til, viske ut og spleise hverandres bilder, og dermed skape en mellomverden som vi kaller «hodet». Og innenfor «hodet» er det små øyeblikk i tid og rom som dukker opp som om bare én person hadde skapt dem. Vi prøver stadig å finne de øyeblikkene der vi ikke kan si hvor den ene av oss sluttet og den andre begynte.
Vi har snakket om X-Files tidligere også. Er det noen andre serier dere ser akkurat nå som gir dere inspirasjon til å reflektere over eget arbeid?
– Vi elsker å se film og samler på DVDer, men det er som å åpne Pandoras eske. På utstillingene og fanzinene våre liker vi å ha en kort blurb eller tagline på en DVD. Akkurat nå ser vi bare på X-Files, og det er morsomt hvordan ingenting noen gang blir løst. «The truth is out there».
Bøkene deres Dreaming of worms again og Bubbling Pitch er begge eksperimentelle tegneserier.
Hva tenker dere om å leke med ikke-lineær historiefortelling og tegneseriestrukturer som ruter, bobler og så videre?
– For oss er det kanskje litt eierskap i tvetydigheten, at det er personlig, vårt hemmelige språk.
–Vi har våre individuelle arbeidsstiler – Mike er litt mer grafisk, Faye er litt mer abstrakt – og vi diskuterer vanligvis ikke hva vi skal lage, vi bare lager det. Elementene dannes organisk i en drakamp mellom det hver av oss ønsker å få ut av bildet, og dette styrer eksperimenteringen i arbeidet.
– Vi er ikke interessert i å være for direkte eller rene eller ferdige, det er viktig at bildene fortsatt er åpne for tolkning. Tegneseriene våre betyr noe helt eget for hver av oss. Det abstrakte i arbeidet vårt er avgjørende for det. I våre øyne kan arbeidet fortsette å endre seg, og få nye meninger.
– Vi liker veldig å leke med rammer rundt bilder i maleriene våre. En ramme gir en følelse av sted. Og når vi plasserer to rammer ved siden av hverandre, skaper det et sted med tid. Og hvis bildene etterligner hverandre eller gjentar seg, skaper det et sted med tid som beveger seg. Det er et format vi trekkes mot, det hjelper oss å synkronisere en fortelling til bildet, og det bringer maleriene våre enda nærmere følelsen av de mindre verkene våre.
Driver dere også med individuelle prosjekter ved siden av samarbeidet deres?
– I dag gir det meste næring til fellesarbeidet vårt, men hvis vi hadde Bernard’s Watch ville vi sannsynligvis fått tid til det.
Utstillingen på Galleri Golsa står til 20. april.
