Hos Arne er et galleri man kan glede seg til å besøke. Ved ankomst blir du bedt om å ta av deg skoene før du går inn i et rom som minner om en koselig stue. På venstre side av denne «stuen» åpner galleriet seg, med store, hvite vegger og et høyt tak som slipper naturlig dagslys inn gjennom et vindu. Du blir så ledet videre til et neste rom, og videre opp en trapp til takterrassen. Det er sjelden man opplever et galleri som kombinerer en hjemmekoselig atmosfære med en profesjonell stemning på samme tid, slik som det gjøres her.
Jeg møter opp litt sent til åpningen av Julius Karoubi sin utstilling «LESS THAN WHOLE/MORE THAN HALF». «Stuen» er fullpakket, med folk som strømmer både ut og inn. Jeg hører noen nevne at antallet besøkende nå ikke er til å sammenligne med hvor mange som var her tidligere på kvelden. Jeg blir ikke overrasket over dette; Julius Karoubi er en karismatisk og populær samtidskunstner med en stor krets og gode omtaler. Og mens muligheten er her, griper jeg sjansen til å få med meg utstillingen. Lyset er slukket i gallerirommet, men jeg får tillatelse til å gå inn likevel og ta en titt. I det mørke rommet kan jeg se verkene bade i en naturlig blåfarge, og en mystikk senker seg i rommet, nesten som den stemningen du kan oppleve hjemme før du skrur på lyset en sen sommerkveld. Naturlig lys gir kunsten hos Hos Arne en ekstraordinær glød, og kunstverkene kommer virkelig til liv i galleriet. Men plutselig blir lyset skrudd på igjen, og de av oss som ankom litt sent får likevel muligheten til å betrakte kunstverkene nærmere. En gest jeg satt pris på.
I det imponerende rommet møter du flere verk laget med mosaikk, som viser ulike mønstre og former. De føles umiddelbart behagelige. Det er utfordrende å tolke dem, da de er abstrakte, og det er ikke nødvendigvis meningen å forstå dem fullt ut. Julius Karoubi presenterte mosaikker på Hos Arne i fjor, og jeg husker fortsatt førsteinntrykket jeg fikk fra denne utstillingen, kalt “Colle a Carrelage”. Her ble jeg virkelig imponert og fascinert, og det ble tydelig for meg at Julius Karoubi er en kunstner som kommer til å skape mye. Samtidig var disse mosaikkene ganske annerledes enn de som står foran meg nå. De tidligere verkene vil jeg beskrive som mer minimalistiske og “rene”. Denne gangen har han introdusert flere fargepigmenter og eksperimentert med dem i sine mosaikker. Verkene virker levende, og det er tydelig at det har blitt lagt ned mye arbeid og tid i dem. Samtidig gir det inntrykk av at det er jobbet raskt og effektivt. Jeg kan forestille meg at kunstneren har brukt tid på å reflektere, og ønsket å introdusere noe nytt til denne utstillingen, i forhold til den lignende fra i fjor.
Det er fascinerende at Julius opprinnelig er utdannet som billedkunstner. Likevel kan mosaikkene oppleves som maleriske på grunn av de abstrakte, lette formene, som kan minne om tidligere malerier eller motiver han har utforsket. Du kan kjenne igjen Julius sin stil i mosaikkene, men ingenting kan sammenlignes med malestrøkene og fargekombinasjonene han bruker i maleriene sine. Derfor var det flott å se at han også hadde inkludert et maleri i utstillingen. Maleriet kalt WATERMARK var det første jeg la merke til, og det var dette bildet jeg likte aller best. Det er malt med en lys rød farge, og noen mørkere toner i svart og lysere grått rundt og mellom de røde malestrøkene. De transparente fargene virker uttynnet ut, og gir en lett, trygg følelse, som om maleren har kontroll, selv om han er fri. I midten av maleriet ser det ut som det kunne vært malt en abstrakt rose. Et lignende motiv oppstår i en mosaikk ved siden av, men her er “rosen” formet av fugemassen som fyller rommene mellom glassbitene. De to verkene hører sammen, men selges separat. Jeg syntes de sammenhørende rosemotivene tilførte en romantisk undertone til utstillingen, og det ga meg inntrykk av at det skjuler seg mer bak Julius’ komplekse og strategiske mosaikker – som nesten blir til skulpturer – nemlig en kunstner som bærer med seg en romantisk, dypere underliggende kunstnerisk dimensjon. Dette er noe jeg håper å se mer av i kunstnerens fremtidige arbeider.
Kuratoren for utstillingen er Camilla Antoinette Bøgh, som også er gallerist for Hos Arne. Jeg vil gjerne påpeke at dette er blant det beste jeg har sett når det gjelder komposisjon i kuratering. Det var ingenting som føltes feil eller malplassert. Her har kuratoren nøye valgt hva som skal plasseres hvor, og Bøghs smak viste seg å treffe riktig. Jeg ble trukket inn i verkene på en helt naturlig måte, der øyet falt akkurat dit det skulle, og det føltes rett og slett on point.
Jeg satt spesielt pris på at de hadde plassert en skulptur i rommet, ikke midt i; men litt mot rommets høyre side, som ga følelsen av at det var god plass til å se verkene på veggene, samtidig som det var mulig å gå rundt skulpturen og studere den nærmere. Skulpturen var ganske stor, men likevel føltes den ikke i veien; den passet heller som et velvalgt element i utstillingen.
En annen ting jeg kjente sterkt på var da jeg gikk inn i det andre rommet, og ble overrasket av en mye mørkere serie, som nesten lignet edderkoppspinn flettet inn i mosaikken. Jeg kan kun beskrive den som en slags sci-pop med en mørk undertone, som fullstendig opptok min oppmerksomhet. Mosaikkene var sorte og mørke, og virket – om ikke enda mer – knuste; som en type mosaikk-kollasj, og ga følelsen av et trykkende alvor. Disse overrasket etter at jeg frem til nå kun hadde sett mosaikkene i det forrige rommet, som bar preg av et mer naivt og ungdommelig uttrykk. Jeg fikk assosiasjoner til gamingkultur og peace-tegnet, som vekket noe yngre og lekent i meg.
Plassert på en av veggene henger tre ulike mosaikker side-om-side, et herlig syn med varierende farger, som nesten ser ut som de er skapt i den rekkefølgen de henger i. På hver side av denne mosaikkserien er det plassert to malerier fra en tidligere serie Julius malte i 2023. De virker på en måte litt utenfor resten av utstillingen, og selv om de skilte seg ut, var det akkurat det som gjorde at de også passet så godt inn. Hvis all kunst på en utstilling skal være i overkant sammenhengende, opplever jeg at det kan føles litt monotont, og at jeg lett kan bli likegyldig til verkene. Men her drar kuratoren oss med på en slags reise, der vi underveis blir møtt med verk i ulike sjangre, til riktig tid. Utstillingen reflekterer et godt samarbeid mellom kurator og kunstner, som er essensielt for en god utstillingsopplevelse.Julius Karoubi er en kunstner jeg har fulgt med på en stund, helt siden hans første soloutstilling på Blank Galleri i 2020, som den gang fant sted på Grünerløkka. Jeg husker at mitt første møte med ham og hans kunstneriske arbeid ga meg mye. Det var pop, men også street; det var søtt og samtidig kult. Julius introduserte seg for meg som en allsidig kunstner med et utrolig stort potensial. Samtidig kunne man virkelig føle at man trådte inn i hans indre verden, som han evnet å gjenskape og formidle på en universell måte. Slik treffer han mange, og skaper en slags fellesskapsfølelse i sitt kunstnerskap. Det er elegant, men også tøft, og det gir en forfriskende opplevelse som du ikke finner andre steder i byen.
Under studiene og i årene etter har Julius deltatt i, og bidratt til mange utstillinger, som alle demonstrerer hans forpliktelse til å utforske og skape i sitt eget tempo. Selv om han er svært produktiv og kreativ, virker det som om han også nøye vurderer hva han skal vise frem til hvilken tid. Dette vises tydelig med denne nyeste utstillingen hos Hos Arne, som både byr på elementer vi tidligere har sett fra han, men som likevel også føles mer friskt og utforsket. Han har unngått å strekke seg etter å skape effekter som ikke samsvarer med hans kunstneriske retning og budskap, og «LESS THAN WHOLE/MORE THAN HALF» virker genuin og autentisk, til tross for at kunstneren nesten passer for perfekt inn i samtidskunstens verden til å være sann.
Jeg ser frem til å se mer av Julius Karoubi, og håper at han i fremtiden vil være enda mer åpen om sin indre verden, og kanskje til og med lede oss gjennom kompleksitetene i sitt kunstnerskap.
