Gruppeutstillingen på Golsa synliggjør en konflikt mellom demokratisering av velstand og bevaring av natur.
OSLO
Motley Artifacts
Golsa
Gruppeutstilling Jan Freuchen, Johanne Hestvold, Linda Lerseth
I den lille gruppeutstillingen Motley Artifacts på Golsa i Oslo legger man raskt merke til Johanne Hestvolds klumpete bronseskulptur, Isolation (The Humble Administrator's Garden), 2021, som står i skarp relieff mot galleriets hvite vegger [red. se bildet lenger ned på siden]. Ved nærmere inspeksjon viser skulpturen seg å være avstøpningen av en forstørret take away-boks, slike som gjerne brukes til å servere nudelsupper, og som Hestvold tidligere har laget av sopptråder og hampfiber, såkalt myceliumkompositt. Nede i skulpturen har Hestvold dessuten gjort en avstøpning av et kart over den kinesiske parken The Humble Administrator's Garden. Kartet ses svært abstrakt, som to hule forhøyninger, og i likhet med take away-maten suppeboksen oppbevarer, kan avstøpningen ses som et stykke ultraprosessert natur. Slik bearbeidelse og bevaring av natur, i forbrukersamfunnets tjeneste, er stikkord i utstillingen.
Foruten Hestvold viser Jan Freuchen og Linda Lerseth arbeider på Golsa. En høy skillevegg deler galleriet i to, og i samme rom som Hestvolds bronseskulptur henger to kollasjer Freuchen har laget av funnede broderier. I Hyttefelt (2022) har kunstneren stykket opp broderier av små røde trehus, tømmerhytter, solfylte sommerdager, sjø, fjell og norske flagg, som han deretter har festet om hverandre i vertikale remser på et lerret. I enkelte av remsene står hyttebildene tett i tett, mellom dem er det dessuten åpne grå felter, slik at broderiene opptar større plass. Slik imiterer broderi-kollasjen den norske hyttebygge-boomen og dens omorganisering av naturen. Mens suppeboksen til Hestvold reflekterer over naturen slik den opptrer i fremmed form i byen, representerer Hyttefelt en fortetting og tiltakende urbanisering av fjell og natur.
I takt med økende velstand transporterer landets nye hyttefelter en større del av middelklassen til fjells. Denne nærheten til naturen går imidlertid hånd i hånd med økende beslagleggelse av naturområder. Likevel hersker det en naiv optimisme i Freuchens solfylte broderier, og det er mulig å se denne optimismen i forlengelsen av de seks bildene fra serien Elektrifisert sokkel (2022), som Freuchen viser i det andre gallerirommet. Her har kunstneren brukt en kopimaskin for å «ta bilder» av makulerte papirstrimler. De hvite strimlene ligger på kryss og tvers i spennende kontrast mot de sorte omgivelsene, og dette kaotiske uttrykket er fint avstemt mot et delikat spiralmønster i friske farger som Freuchen har malt over bildene.
Tittelen, Elektrifisert sokkel, kan leses som en harselas over norsk oljepolitikk. Angivelig skal elektrifiseringen av kontinentalsokkelen gjøre norsk oljeproduksjon grønn og utslippsfri. Slike argumenter kan imidlertid fortone seg som vel overfladiske løsninger av klimaproblemene, som om noen har kjørt FNs klimarapporter gjennom en makuleringsmaskin og dandert restene i kreative betydninger. For klimaets del er det forbruket, og i mindre grad produksjonen av olje og gass, som skaper problemer. På en annen side kan elektrifiseringen og fortsatt drift av den norske sokkelen sørge for å holde drømmene om hytte på fjellet, samt serveringen av hurtigmat i de store byene i gang.
På sokler i det samme rommet står tre bronseskulpturer av Linda Lerseth. Skulpturene er bearbeidelser av barneleker i skumgummi, og består av bokstaver og figurer man gjerne benytter for å lære småbarn nye ord og navn på ting. Bronse har lang levetid, og i likhet med Hestvold eleverer Lerseth banale og masseproduserte objekter til kunst. Den ene siden av skulpturene er dessuten oksidert, som om de allerede var svært gamle, mens den andre lakkert i en hvit farge med en glatt finish.
Concentrarsi (J) (2022) er en stor, velformet «J» som står oppå en kloss med to hjul. Oksideringen har gitt den ene overflaten en behagelig fløyelsgrønn farge og en stofflig, pusete tekstur. J-en har i tillegg små vinduer, som om den var et lite høyhus. Altså peker skulpturen oppover, samtidig som de to hjulene forbereder bokstaven på å bevege seg bortover. Skulpturen skal opp og frem, som barnelekene illuderer den oppdragelse. Samtidig er det vanskelig å bestemme hva bokstaven, huset, hjulene og overflaten eventuelt skal lære et barn.
Skulpturens forvirrede pedagogikk er betegnende for dagens fantasier og håp om grønn omstilling og fortsatt vekst i møte økende klimautfordringer. Men er det mulig å reversere utslipp og samtidig spise mer mat enda hurtigere, produsere flere gjenstander, og tilgjengeliggjøre stadig større naturområder for enda større deler av befolkningen? Utstillingens behandling av masseproduserte objekter setter demokratiske prinsipper opp mot bevaring av natur.