Smakfullt, trendy og veldig fint på Golsa.
Oslo-galleriet Golsa har revitalisert seg i nye lokaler. Fra å ha vært en perle litt gjemt i
en industriell bakgård i trafikktunge Waldemar Thranes gate, har galleriet fått en
tydeligere profil ut mot byen og befolkningen siden flyttingen til Henrik Ibsens gate i
2023. Med flere gode utstillinger.
Så også den litt traust titulerte «Cerulean: The Language of Color». Endelig noe kunst
som handler om farger, liksom. Men Golsa gjør det virkelig godt.
Stort spenn
I de mellom-små lokalene like ved Solli plass har seks kunstnere funnet sammen i en
overraskende stringent mønstring, til tross for variasjon i materialbruk, teknikk, nasjonalitet, alder og de greiene der. Det er et overraskende stort spenn til en så liten utstilling å være.
Alpeluft-vitalisme fra sveitsiske Patrick Salutt. Seks korall-lignende skulpturer signert
Sigve Knutson, plassert oppe på bokser som understreker kunstobjektet som en vare
som handles og sendes verden rundt. Sandra Vakas fotografier utforsker natur og
teknologi i sitt kanskje mest motsetningsfylte øyeblikk: når vann treffer PC-skjermen.
I vanndråpene skinner det et fargespill – helt til skjermen blir ødelagt.
Latterlig bra
Norsk-svenske Peter Mohalls to malerier her er latterlig bra. «Unheimliche» motiver
hvor skog, himmel, gress og lys spiller hovedrollene. Malingsklatter er plassert i
rutemønster utover bildeflaten og gir et analytisk, opptegnet, vitenskapelig snitt.
Menneskene blir statister. De er oppstilt som om de spiller minigolf, men det er
vanskelig å se for seg at de kan snakke.
Og merk deg navnet Julius Karoubi.
Den unge Oslo-kunstneren (f. 1998) ble kåret til årets kunstner i 2023 av kulturavisen
Subjekt, og han lager mosaikkarbeider med sterke maleriske kvaliteter. På Golsa
henger fire små verk, titulert usentimentalt med hvert sitt nummer.
Flisene er funnet i søppel, eller tilegnet fra Finn.no, noe som er «bærekraftig», men
som også fungerer som en kommentar til forbrukersamfunnet generelt og
oppusningsmanien i det norske samfunnet spesielt. Det havner likevel helt i
bakgrunnen her, og kan vel være en praktisk og økonomisk vurdering like mye som
noe annet.
For det som virkelig slår en med Karoubis fire bilder, er en spesiell begavelse for
balanse.
«Brat summer»
Balanse er også en viktig faktor i Lisa Liljeströms tre airbrush-malerier. Airbrush er en
trend i det unge maleriet nå, en slags kunstnerisk parallell til «brat summer». Trashy
arbeiderklasse-estetikk pakkes i ny innpakning for å gjøre seg salgbart til en
kulturmiddelklasse som alltid er på jakt etter autentisitet.
Liljeström bruker airbrushen til å gjøre uspektakulære fotografier om til malerier.
Paparazzi-bilder og hverdagsbilder blir til kunst gjennom den kunstneriske
prosessen. I virkeligheten ser maleriene lodne ut. De er myke, duse, og gløder
nesten.
I bildet Motor Fair (2023), basert på et bilde av en lastebil hentet fra internett, går
teknikk og motiv opp i en høyere enhet: airbrush er nettopp mye brukt til å dekorere
biler, lastebiler og motorsykkelhjelmer. Den grå fargen gjør at fokuset blir på linjene.
Øynene dras naturlig mot sikksakk-stripen som løper over førerhuset, og faller til ro.
Meditativt
Cerulean er den dype blåfargen som havet og himmelen deler. Ifølge
utstillingsteksten er det mer enn en farge, ikke mindre enn en transcendental
opplevelse, bortenfor språket. Den skal visstnok utstråle ro. Og det gjør denne
utstillingen.
Med den duse trafikkstøyen fra Henrik Ibsens gate utenfor, blir det en fin liten,
meditativ opplevelse.
